Håndsinking

Det er en stund siden jeg har skjært sinkeskjøt, så jeg brukte litt tid på å huske på hvordan man nå bærer seg ad. På engelsk kaller man dette for duehaleskjøt, så jeg bruker litt av begrepene her. En sinkeskjøt består av “duehaler” med “pinner” i mellom. Fordelen med denne skjøten er at selv om limet skulle svikte vil ikke skjøten kunne dras fra hverandre i en retning. Dette er perfekt for skuffefronter, og i dette tilfellet for bunnen av hylla. Mer om dette siden.

Jeg valgte å skjære 4 “haler” – det er fordelaktig å ikke ha så veldig brede “haler” slik at sjansen for at planken slår seg blir redusert. Jeg ville også ha ganske greie “pinner” slik at det blir sterkt og godt. Ofte ser man at håndskjærte sinkeskjøter har syltynne “pinner” der den tynneste delen er omtrent like tykk som sagsporet er – det gjør man for å vise seg litt fram, for du kan ikke bruke maskiner til å lage skjøter med så tynne pinner!

Etter å ha plundret litt og tenkt litt, fikk jeg endelig tegnet inn pinnene mine.

Pinner først? Skal ikke halene lages først??? Det er en evig debatt, men i praksis har det ikke noe å si. For min del er det enklest å skjære pinnene først, for da er det så mye enklere å tegne av pinnene på “hagebordet”. Mer om det om litt.

Jeg brukte en Veritas dovetail -sag for å kappe pinnene. En løvsag og et tappjern ble brukt for å fjerne treverket mellom pinnene. Skuldrene på halene/pinnene ble perfekte takket være mitt Veritas merkehjul.

Eter å ha kappet til pinnene, plasserte jeg de på “halebordet” og innrettet kantene til hverandre. Fingertuppene våre er utrolig sensitive – du kan kjenne høydeforskjellen på rillene i fingeravtrykkene dine, så du kjenner med en gang om to kanter ikke er 100% jamne med hverandre!

Jeg tegnet av pinnene og merket av “skulderen” med merkehjulet. Jeg brukte et tappjern til å hugge vekk treverket mellom halene. De ytterste hakkene skjærte jeg med saga.

Og du kjente nettopp etter om du kan føle fingeravtrykkene dine! 🙂

Den første omgangen med sinkeskjøt ble grei nok. Noen få små mellomrom, men ikke verre enn at en strategisk plassert flis fikser det når dette skal limes sammen

Neste runde ble derimot helt perfekt. På bildene ser det kanskje ut som om det er mellomrom, men det er bare rester fra blyantlinjene – og i tillegg skjærerer jeg pinner og haler littegrann for lange. Det er SÅ mye enklere å høvle vekk en pinne som er for lang enn å forsøke å høvle en kort pinne lengre….

Og her vises fordelen med sinkeskjøt med duehaler. “Halene” sitter på sidene av hylla, mens pinnene sitter på topp og bunn. På bildene under ser du at det ikke er mulig å dra bunnen “mot deg” fordi pinnene danner kiler mellom “halene”. Dermed kan ikke bunnen falle ut av hylla selv om limet skulle svikte fullstendig.

Det ble en ørliten sprekk langs det innvendige hjørnet fordi sinkeskjøtene mine ikke var 100% perfekte. Det løser man ved å gjøre halene litt tynnere, noe grundthøvelen er perfekt til.

Etterpåklokskapens lys er kraftig og nådeløst, og denne oppgaven skulle jeg absolutt ha gjort før jeg laget halene! Eik er et “sprøtt” treslag å jobbe med, og jeg rev ut et par flis på noen av halene. Det må fikses ved å slå inn noen “tannpirkere” når dette limes sammen. Jaja. Man lærer så lenge man lever…

Etter å a sjekket at alt passet fint sammen, slipte jeg innsiden av hyllen. Jeg brukte Mirka Abranet slipekloss til jobben – den har integrert støvavsug, så det blir null slipestøv! Et fantastisk produkt!

Litt mer Titebond III -saus signaliserer at det er tid for montering! Jeg ville ha litt mer “åpentid” (tiden man har før limet “setter” seg) og jeg ville ha en vannsikker skjøt. Bedre å være på den sikre siden…

Og ikke før hadde jeg montert hylla sammen med lim og det hele, så kom jeg på konseptet med hjelpeklosser for sinkeskjøter! Rett og slett en kloss der man skjærer ut hakk for pinnene slik at man ikke trenger så mange tvinger.

Jaja – for seint å tenke på det nå, så det var bare å finne fram mengder med metall!

Men – det gikk heldigvis bra. Etter at limet hadde tørket kunne jeg gi utsiden en omgang med pusshøvelen. Og det er i sånne tilfeller at jeg er spesielt glad i den svære kjeften på skrustikka mi!

Resultatet er jeg VELDIG fornøyd med. Om jeg ikke tar feil er dette femte eller sjette gangen jeg lager sinkeskjøt, og denne gangen fikk jeg perfekt passform “rett av saga”! Det var ikke behov for å tilpasse noe. Det signaliserer at jeg har fått dette ganske godt inn i fingrene nå! Gøy!

Jeg irriterte meg litt på de plassene jeg hadde revet ut flis med grundthøvelen, men klarte å få slått i noen “tannpirkere” som eliminerte problemet. Neste gang…

Med hylla i boks er det tid for knaggrekka. Neste side takk!