Jeg har vært på utkikk etter en Lie-Nielsen nr. 140 i lang tid, men det har vist seg nesten umulig å oppdrive en her i Norge. Lagerstatus har vært elendig, visstnok på grunn av Covid og produksjonsutfordringer og alt mulig rart. Men altså, Covid? Det var i 2019–2020. Det begynner å bli en stund siden, folkens. Nå bør vel de fleste problemene være løst? Dog – den største utfordringen min er vel at vi bor i en del av verden der markedet for slike produkter er begrenset. Da må produsentene forsøke å gjøre alle til lags samtidig – ingen enkel oppgave! Men trolig var frustrasjonen min litt urettferdig – kanskje hovedforklaringen på leveranseproblemene rett og slett er at det har blitt flere som driver med trearbeid? I så fall – hurra!

Men så dukket altså Veritas sin støthøvel opp i synsfeltet mitt. Og etter å ha sett nærmere på den, kom jeg fram til at den faktisk passer bedre til mine behov enn 140-en. Høvlene finnes i både høyre- og venstrehendt versjon. Jeg valgte høyre, siden jeg er nettopp det.

Du kan klikke på bildene for større versjon.

Å ha begge versjonene ville selvfølgelig vært fint – da kunne man jobbet med fibrene uansett retning. Men det betyr dobbelt så stor investering, dobbelt så mye vedlikehold – og dobbelt så mye oppsett. Med justerbar sponåpning på høvelen, tviler jeg på at jeg noen gang virkelig trenger begge. Jeg klarer i hvert fall ikke å rettferdiggjøre kostnaden. Men Veritas – hvis dere mener noe annet, så kan jeg oppgi kontaktinfo…

Det er flere grunner til at jeg gikk for Veritas over Lie-Nielsen. OBS: Jeg har aldri brukt en 140, og har heller ikke hatt en i hånda – så det jeg skriver her er basert på bilder, videoer, omtaler og informasjon jeg har funnet. Jeg gjør alltid grundig research i slike tilfeller.

Her er noen fordeler jeg mener Veritas-høvelen har over Lie-Nielsen No. 140:

• Justerbar sponåpning: Drei på treknotten, så kan du justere åpningen etter behov. En liten stillskrue forhindrer at sålen kommer i kontakt med eggen.
• Kraftigere konstruksjon(?) Høvelen har en bue over den åpne siden. Det gir et bedre grep, i følge omtaler jeg har funnet på nett – og det ble bekreftet da jeg fikk høvelen i hånda.
• Norris-justering i kombinasjon med tre små settskruer gjør det enkelt å stille inn bladet. LN 140 har kun enkel inn-ut-justering, og sideveis må man gjøre på gamlemåten. Kanskje ikke det viktigste aspektet, muligens bortsett fra settskruene på Veritas sin høvel. De gjør det mulig å “låse” posisjonen til bladet. Når man må slipe bladet, er det enkelt å få bladet tilbake i samme posisjon – det gjør vedlikeholdet langt enklere og man slipper å “sette opp” bladet hver gang.
• Gjennomtenkt anleggstang: Høvelen har et gjenget hull der stangen som holder anlegget skrus inn i kroppen. Ingen løse settskruer som kan glippe, og ingen risiko for å “strippe hodet” på en settskrue.
• Enkelt å låse anlegget: Et stort, rillet hjul låser anlegget. Kjapt og enkelt. 140 bruker settskrue (tommelskru) her også – helt greit, men ikke fullt så elegant som Veritas sin løsning.
• Anleggsbrakett med gjenger + treanlegg: Veritas har skruehull med gjenger i anleggsholderen, så man kan lage egne tilpassede anlegg i tre uten å risikere at for lange skruer stikker nesa fram. Anlegget på Lie Nielsen har hull som kan gjenges opp, men det burde egentlig vært gjort fra fabrikken.
  Jeg foretrekker ellers anlegg av tre – bronse kan sette farge på lyse tresorter, noe jeg opplever med min Lie-Nielsen No. 66.

Det eneste jeg mener 140-en har som Veritas ikke har, er den avtakbare sideplaten. Med den kan man gjøre høvelen lukket på siden, og dermed få en vanlig skrå støthøvel. På Veritas er eggen alltid eksponert – og det skarpe hjørnet kan være en potensiell trussel mot sarte treskjærerlabber.

Utpakking

Nok preik, la oss pakke ut leketøyet og få noen førsteinntrykk:

I esken: selve høvelen, brukermanual, en liten pose med anlegg og ekstra skruer, og det bladet du har valgt ved bestilling.

La oss se litt på bladet. Jeg gikk for PMV-11, som visstnok holder eggen lengre. Ståltypen er hardere å slipe, men med DMT Diasharp diamantbryner går det unna.

“CAUTION: SHARP.” Friskt meldt, Veritas! Dommen min: Joda – men etiketten mangler noen bokstaver. Den burde stått: “CAUTION: SHARP(-ish)”. Her er slipingen rett fra boksen:

Her er samme egg etter et lite møte med lærstroppen min og litt krom-oksid:

Baksiden er matt og grå rett ut av eska:

Et par sveip over stroppen, så kom glansen fram!

Bladet er, som lovet, dønn flatt og trenger bare en kjapp polering på lærstroppen, så er det klart til bruk. Strengt tatt var bladet klart til bruk rett ut av eska, men en kjapp honing hever nivået mange hakk.

Her er selve høvelen. Et tykt plaststykke erstatter bladet fram til levering hos kunde.

Låsekappen har en slags “F-tvinge-fot” som presser jevnt på jernet. Den er “løs i fisken”, men det er poenget – det gir perfekt og stor kontaktflate mot bladet. Dette er et godt designvalg som kombinerer stort fotavtrykk med selvjusterende egenskaper.

Passform og finish er superb. Jeg har kjøpt verktøy av lavere prisklasse (som en 3-i-1-skulderhøvel), og der var det en del “småfiks” før den passerte nåløyet. Det er definitivt ikke nødvendig med verktøy fra Veritas.

Det kjentes godt å kjøpe et verktøy som var klart til bruk rett ut av boksen, og kvaliteten står ikke tilbake for de forventningene jeg har til verktøy fra Veritas – jeg har kjøpt flere fra denne produsenten, som f.eks. merkehjul og høvelanlegg. Jeg har også Veritas sin slipejigg “MKII”.

På neste side skal vi ta en titt på høvelen i bruk.