Dingsen i bruk

Jeg rotet fram en bit furu fra vedboksen / kapp-boksen / “the bin of shame and dissapointment”, perfekt for de første sponene. Anlegget ble justert helt vilkårlig og jeg skred til verket! Resultat: nydelige, tynne, krøllete englehår-spon som ville gjort Maybelline rød av misunnelse!

Rissehjulet måtte justeres. Det er to skruer: én foran som låser trissen, og én inni hullet til anleggs-stanga for sideveis justering. Løsne frontskruen, justér lateral posisjon. Stram skruen i front for å låse innstillingen igjen. Enkelt.

For å justere dybden, løsne frontskruen og drei hjulet med en flat skrutrekker. Hjulet roterer med kamaksjon – når en har stilt inn ønsket dybde, låses innstillingen enkelt ved å stramme frontskruen igjen.

Rett og slett et veldig enkelt system å bruke.

Jeg brukte en kombinasjonsvinkel for å justere blad og rissehjul slik at de ligger omtrent flush med siden. Spissen på bladet skal stikke ut forbi siden på høvelen med et fluehår eller to, og rissehjulet må justeres samsvarende.
Når jeg sier “fluehår”, så mener jeg fluehår! Ideelt sett skal bladet ligge helt flush med siden på høvelen, men det er vanskelig å få skikkelig til. Risikoen da er at en ender opp med “trappetrinn” i falsen. Tenk deg hvordan hvitosten ser ut når du høvler av den – det blir et “trappetrinn” på den ene siden. Om du setter an sålen på høvelen oppå trappetrinnet, vil du ikke høvle av noe mer fordi bladet ikke skjærer bort “trappetrinnet”. I praksis vil du da legge siden på høvelen an mot “opptrinnet”, ta et tak – og du har fått to trappetrinn.

Altså: hvert påfølgende kutt etterlater seg et “trappetrinn” som siden på høvelen så registreres mot på neste høveltak. Vi ønsker at selve bladet skal ri langs skulderen på falsen; da skjæres all osten vekk og det blir flatt og fint.

Her kommer noen bilder av handa mi. Og høvelen.

Detaljbilde av høvelen i aksjon, midt i høveltaket.

Jeg justerte rissehjulet og testet ut høvelen på endeved. Her briljerer den skrå eggen: smørmyk spon, silkeglatt overflate!

Når man høvler endeved, kan det lønne seg å sette høvelen på skrå. Det gjør at den effektive angrepsvinkelen blir lavere, men enda viktigere er at vi får en “slicing action” – et slags “glidende kutt” kontra et mer kontant kapp. Den skrå eggen på støthøvelen emulerer dette – og i en fals er det jo umulig å sette høvelen på skrå. I og med at eggen skrår “bakover”, dras høvelen naturlig inn mot skulderen på falsen.

Som sagt – høvelen etterlater seg en veldig flott overflate. Det tok meg et par minutter å høvle fals på to sider, inkludert innstilling av høvelen. Vis meg den maskinen som kan konkurrere med det!

Det trente øye vil kanskje også legge merke til at jeg har høvlet mot veden på langsiden. Allikevel etterlater høvelen en meget fin overflate.

Så var det på tide med litt “seriøs aktivitet”, og å gjøre det som var hovedmotivasjonen for å anskaffe denne høvelen: å lage en liten fals på innsiden av svalehale-skjøter for å få perfekt passform og en “tight” skjøt. Teknikken ble popularisert av Rob Cosman, som kalte den “the 140 trick” etter Lie-Nielsen sin høvel No. 140.

Rissehjulet kom virkelig til sin rett her – den skar fibrene i kirsebærveden slik at det ikke fliset seg.

Et kjapt brukertips: sett rissehjulet i sporet etter rissemåttet og juster så anlegget. Dette sørger for helt eksakt og nøyaktig passform.

Små, krøllete spon…

Anlegget ligger helt inntil endeveden. Dette sørger for en vinkelrett fals. Jeg sjekket falsen etterpå med en grundthøvel; jeg fikk ikke et eneste spon uansett hvor på falsen jeg satte an bladet på grundthøvelen. Det fortalte meg at falsen var dønn perfekt.

Etterpå høvlet jeg et panel til en stemjern-kasse (delene i kirsebær er til det prosjektet), til eksakte mål. Anlegget sørget for en helt vinkelrett kant, hvilket var kjekt – det var ikke behov for å sjekke at kanten var 90° underveis – lettvint!

Armen min forsøker å gjøre seg usynlig mens jeg holder høvelen for en liten fotoshoot. Kjipt om den deisa i betonggulvet… Høvelen altså.

Fordypningen på siden og størrelsen på høvelen gjør at den er veldig behagelig å holde. Selv om dette er en liten høvel fysisk, veier den et drøyt kilo! Vekten “føles” korrekt for høvelen og bidrar til å gi inntrykk av kvalitet. Ikke at vekt indikerer kvalitet på noe vis; det er mer en “sensorisk betraktning”…

På siste side skal vi se nærmere på en av de virkelig kjekke egenskapene til denne høvelen; en egenskap som er utrolig praktisk på måter som en kanskje ikke tenker på i første omgang!